Helseforsikringer er nødvendige 

 

Spørsmålet om helseforsikringer er et stadig tilbakevendende tema i vår tid. Trolig også i kommende valgkamp. I Norge har vi tradisjon for et godt offentlig helsevesen. Min mening er at det bør vi fortsatt ha. Samtidig er det et problem for utformingen av norsk helsevesen at for mange anser offentlig og privat som motsetninger. En del slår politisk mynt på å sette offentlig tilbud og privat tilbud opp i mot hverandre. 

 

Offentlig og privat bør snarere sees på og utformes som et utfyllende tilbud, som kan føre til positive synergier for samfunnet og enkeltmennesker. 

 

Vi bør for eksempel ikke skattlegge for å betale for tjenester som mennesker kan betale for selv i prinsippet. Det fører til feil prissetting av tjenestene og en feil utvikling mellom tilbud og etterspørsel.

 

At en del personer får et privat tilbud, frigjør også plass i det offentlige. Samtidig som det bidrar til sunn konkurranse mellom tilbudene.

 

Helsetjenester krever rett prissetting 

 

Institusjoner har over tid en tendens til å ekspandere. Dette handler om mer enn behovet for tjenestene. Det skapes behov fra innsiden av de offentlige institusjonene, som kanskje ikke behøves. Deretter ber institusjonene om mer offentlige overføringer for å betale for tjenestene.

 

Det er i prinsippet kun en reel markedspris som kan avgjøre balansen mellom tilbud og etterspørsel. I Norge står en i fare for å etablere helsetjenester som må finansieres over skatteseddelen, som ikke gagner befolkningen i sin helhet.  

 

Enkeltgrupper kan også be om mer tjenester enn det som er bra for samfunnet i sin helhet. Utgifter som dekkes inn via skatteseddelen, er vanskeligere å vurdere opp i mot nytte. Fordi en i mindre grad forholder seg til mekanismer for tilbud og etterspørsel basert på primært kostnader og etterspørsel.   

 

Løsningen er ikke en oss- mot dem-tenkning, mellom privat og offentlig sektor. Men at politikere sørger for gode betingelser for begge sektorer og styrker samarbeidet dem i mellom. Dette til det beste for pasientene.

 

Private helseforsikringer er etterspurt og ønskelig

 

Det en kaller mildere psykiske plager, er alvorlige vansker for den enkelte og samfunnet. Mildere psykiske plager fører til sykmeldinger og redusert bidrag til fellesskapet, for å nevne noe.

 

I dag betjener private forsikringer en del av dette markedet. I praksis er psykisk behandling via helseforsikringen et supplement til offentlige tjenester, og av mindre omfang, og med et annet formål: korttidsbehandling med stor grad av individuell tilpasning. De fleste aktører tilbyr kun inntil 10-12 timer via forsikringen. Alt sammen for en ganske rimelig penge.

 

Når arbeidsgivere og privatpersoner kjøper helseforsikringer, er det fordi de er fornøyde med tjenestene, som er tilpasset mildere psykiske plager. Ikke kun fordi det er trangt om plassen i det offentlige, eller at en er for «frisk».

 

Kun offentlige helsetjenester blir for dyrt for samfunnet

 

Helsedirektoratet anslår at 30-50 av oss vil få psykiske vansker av et visst omfang i løpet av livet. Og midler til psykisk helse øker og har økt de seneste årene i følge SSB.

 

Da er det en ressurs at det finnes et privat tilbud. Privat sektor kan bidra til å avlaste det offentlige, og gjøre deres behandlingstilbud bedre. Blant annet gjennom mindre arbeidspress for behandlere og mer tid til innovasjon og konkurranse.

 

Det kan også argumenteres for at det er rettferdig at de som har råd til å betale for helsetjenester, gjør nettopp det. Offentlig behandling koster også penger, via skatter og avgifter. Og mange offentlig behandlinger har høye kostnader, grunnet alternativkostnader og omfattende prosedyrer.

 

https://www.ssb.no/helse/artikler-og-publikasjoner/okt-satsing-pa-psykisk- helse

 

Flere private behandlere med offentlig støtte

 

Noen behandlere har driftstilskudd. Avtalespesialistene. Disse er psykiatere og psykologer, hvor du får behandlingen finansiert av det offentlige i stor grad. Det er imidlertid for få med en slik avtale. Og den oppnås på en tidkrevende og intrikat måte, som i grunnen er gammeldags, og stor grad basert på behandlerens erfaring.

 

Men lang erfaring, er ikke det samme som god psykisk behandling. Mange vet ikke dette.

 

Studier over tid har vist at erfaring i seg selv, ikke er en god prediktor for god behandling. Dette er et omfattende spørsmål å svare på vitenskapelig. Men poenget er at både erfarne og mindre erfarne kan bidra til å gjøre psykisk helse bedre. Og med god grunn kan få driftstilskudd.

 

https://psycnet.apa.org/record/2015-58774-001

 

Variasjon av tilbud er den beste faglige praksis!

 

Videre er det svært viktig å få frem at et samfunn med et generelt godt psykisk helsetilbud, bør ha et variert psykisk helsetilbud. Psykisk helse, skiller seg her i noen grad fra somatisk helse. Her er hvorfor:

 

Det som avgjør effekt av behandlingen, er i stor grad det en kaller klientfaktorene og fellesfaktorene. Ikke behandlingsformene. De etablerte behandlingsformene, EFT, CBT, ACT og så videre, er ganske like gode når en sammenligner dem. I motsetning til hva mange kanskje tror.

 

Psykisk behandling er behandling på en annen måte enn en antibiotikakur. Hvis du ikke liker behandleren eller behandlingen, eller ikke arbeider med den selvstendig, fungerer den ikke godt. Altså trenger vi tilpasset behandling, basert på hvem klientene er, og deres ønsker og behov.

 

Dette må politikere ta i betraktning når de vurderer fordeler og ulemper og tiltak knyttet til private helseforsikringer. En trenger i stor grad et variert og tilpasset behandlingstilbud for psykisk helse.

 

I det offentlige er det nødvendigvis større krav til strømlinjeforming, som ved pakkeforløp og så videre. Dette med både fordeler og ulemper. Private psykiske helsetjenester bør derfor tilby et annet tilbud enn det offentlige i mange sammenhenger.

 

https://psycnet.apa.org/doiLanding?doi=10.1037%2Fcou0000214

 

Overregulering til det verste for individene

 

Det vi trenger er både samarbeid og konkurranse mellom offentlig og privat sektor og utfyllende tjenester

En gang var det et spørsmål om private psykologer skulle få henvise til spesialisthelsetjenesten. Noe det ble gjennomslag for. Heldigvis.

 

Nå kan aktører som meg, henvise til spesialisthelsetjenesten om jeg får en klient med behov behandling, som er mer omfattende enn en enkeltaktør kan betjene. Hvis det oppstår noe underveis i behandlingen, eller annet. Klienten må ikke gå tilbake til fastlegen.

 

Hvilket er et eksempel på at det offentlige og private utfyller hverandre, og der utvidelse av det private tjenestetilbudet, bedrer tilbudet for klientene, samtidig som det ikke begrenser det offentlige tilbudet.

 

Myndighetene bør ikke strupe private tjenester regulatorisk og skattemessig fordi de har en enkel forståelse av feltet og mentale kategorier. Det er nærmest som om debatten om private og offentlige tjenester nå preges av inn- og utgruppe-tenkning. Noe vi bør ta avstand fra - som på mange andre områder av samfunnet. Det er ikke oss mot dem.

 

Samarbeid mellom offentlige og privat sektor er for eksempel:

 

Stillinger både offentlig og privat. Helsepersonell bør fortsatt få jobbe både i privat og offentlig sektor, slik at innovasjon og kunnskap kan utveksles. Så får vi heller regulere mtp rolleblanding.

 

Rolleblanding er ikke hovedeffekten av at noen har stillinger i både offentlig og i privat sektor. Hovedeffekten er trolig overføring av kunnskap og perspektiver m.m. gitt at en kultiverer og legger til rette for dette.

 

Teknologiske fremskritt. Helsetjenester kan gjøres mer integrert og tilgjengelig med teknologi. Dette gjelder også samarbeidet mellom offentlig og privat sektor. Kanskje kan private psykologer og fastleger være tilgjengelige på

samme plattformer; apper og så videre i større grad. Dette basert på et gjennomtenkt tilbud og fordi legen og psykologen har et ønske om å tilby en viss etterspurt tjeneste.

 

Rettigheter bør følge enkeltindividet. Frikort og refusjonsordninger kan i større grad følge personen fremfor behandleren. Trolig er det muligheter her, som ikke trenger å bety at det offentlige bygges ned. Særlig om en regulerer med tanke på samarbeid og synergier, fremfor forskjeller. Jeg oppfordrer til debatt og innspill.

 

Gode tjenester innen psykisk helse, handler dypest sett om klientene og deres ønsker og behov!